Camilla Næss/NINA

Økosystem

Naturindeksen gir en god pekepinn på tilstanden for biologisk mangfold i de store økosystemene fjell, skog, våtmark, åpent lavland, ferskvann, kystvann og hav. Tilstanden til et økosystem er et veid gjennomsnitt av de indikatorene som representerer det biologiske mangfoldet i nettopp det økosystemet.

Skogarealene i naturindeksen omfatter all skog, inkludert bjørkeskog som vokser opp mot fjellet, flommarkskog og hogstflater som kan være uten skog en periode. Rundt 38 % av landarealet i Norge er dekket av skog, men andelen varierer mye geografisk. En del av dette arealet består av skog som ikke er økonomisk drivverdig, f.eks. fjellbjørkeskog og skogkledde myrer. Det produktive skogarealet omfatter ca. en fjerdedel av landarealet.

Våtmark kjennetegnes ved grunnvann nær overflaten, og består av områder som danner en naturlig funksjonell enhet (et våtmarksmassiv). Våtmark omfatter myr og kilder både over og under skoggrensa. Myr defineres tradisjonelt som områder med et torvlag dypere enn 30 cm og utgjør omtrent 6 % av landarealet. I våtmark inngår også områder med grunnere torv og der vegetasjonen er dominert av myrarter.

Fjell omfatter alt areal over skoggrensa unntatt breer og annen snø- eller isdekt mark. Ras- og skredområder over skoggrensa inngår også i fjell. Våtmark og ferskvann er definert som egne økosystemer og inngår ikke i naturindeksen for fjell. Fjell utgjør noe over en tredjedel av landarealet.

Åpent lavland omfatter alt åpent landareal nedenfor skoggrensa med naturlig og semi-naturlig vegetasjon. Dyrka mark, bebygd areal og annet areal med kunstige økosystemer inngår ikke i åpent lavland. Åpent lavland består i hovedsak av semi-naturlig hei og eng, der naturtypens karakter er formet gjennom langvarig ekstensiv beite og slått. Områdene kan være ryddet for stein, men ikke pløyd, sprøytet, gjødslet eller tilsådd, eller har kun ubetydelige spor etter slik påvirkning. I tillegg inngår åpne naturlige økosystemer som ras- og skredområder og andre naturlig åpne arealer under skoggrensa. Per 2015 inngår ikke indikatorer for disse naturlige økosystemene. Naturindeks for åpent lavland avspeiler derfor tilstanden for biologisk mangfold i semi-naturlige økosystemer i lavlandet. Det mangler offisielle arealtall for arealtypen.

Ferskvann omfatter både frie vannmasser og bunnområder, rennende vann (bekker og elver), og stillestående vann (dammer, tjern, innsjøer). Ferskvann finnes både ovenfor og nedenfor skoggrensa, mens kilder inngår i våtmark. Rundt 6 % av landarealet er ferskvann.

Kystvann regnes som alle indre farvann og sjøområder ut til en nautisk mil (1852 m) utenfor grunnlinja, som trekkes mellom kystens ytterpunkter. Avgrensningen mot hav er den samme som i vannforskriften og er en praktisk grense som vil bli benyttet i framtidig miljøovervåking av norsk kystvann. Kystvann omfatter naturtyper i saltvann og brakkvann og kan deles i to hovedøkosystemer: kystvann-bunn og kystvann-pelagisk (åpne vannmasser). Norge har en kystlinje på ca. 2500 km målt langs grunnlinjen fra svenskegrensen til Grense Jakobselv, og det marine arealet som inngår i kystvann er på 94 000 km2

Hav omfatter havområder i norsk økonomisk sone og defineres som området mellom 1 og 200 nautiske mil utenfor grunnlinja. Hav omfatter her ikke norsk økonomisk sone rundt Svalbard og Jan Mayen. Havet er delt i to hovedøkosystemer; havbunn og hav-pelagisk (åpne vannmasser). Norge har store havområder innenfor sin økonomiske sone, totalt 870 000 km2 (fra grunnlinja ut til 200 nautiske mil). Til sammenligning er landarealet 324 000 km2, altså er det marine arealet (inkludert kystvann) ca. 3 ganger så stort som landarealet. Norskehavet er det desidert største havområdet og utgjør over halvparten av havarealet (56 %), etterfulgt av Barentshavet (29 %), Nordsjøen (13 %) og Skagerrak (3 %).